Tolkeloven og tolkeforskriften

Tolkeloven regulerer offentlige organers ansvar for bruk av tolk i møte med personer som ikke kan kommunisere forsvarlig uten tolk. Formålet er å bidra til rettssikkerhet og forsvarlige tjenester og å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard.

Etter § 6 skal offentlige organer bruke tolk når plikten følger av annen lov. Organet skal ellers bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Vurderingen skal blant annet ta hensyn til partenes evne til å kommunisere og sakens alvor og karakter.

Når det foreligger plikt til å bruke tolk, er hovedregelen etter § 7 at organet skal bruke kvalifisert tolk. En kvalifisert tolk er en tolk som oppfyller kravene for oppføring i Nasjonalt tolkeregister. Loven åpner for unntak dersom det ikke er forsvarlig å vente, i nødssituasjoner eller når andre sterke grunner tilsier det.

Etter gjeldende regler gjelder en generell dispensasjon fra kvalifikasjonskravet til og med 31. desember 2026. Dispensasjonen gjelder kvalifikasjonskravet i § 7. Den opphever ikke plikten til å vurdere og bruke tolk etter § 6, forbudet mot bruk av barn som tolk eller de øvrige kravene i loven.

Tolkeloven forbyr bruk av barn som tolk. Den stiller også krav til fjern­tolking, retningslinjer for bestilling og bruk av tolk, taushetsplikt, habilitet og god tolkeskikk. Offentlige organer som regelmessig bruker tolk, skal ha egne retningslinjer for dette.

Tolkeforskriften utfyller loven med blant annet minimumskrav til virksomhetenes retningslinjer, krav knyttet til Nasjonalt tolkeregister og nærmere regler om tolkers kvalifikasjoner og yrkesutøvelse.

Tolkeloven gjelder tolking, altså muntlig eller tegnspråklig kommunikasjon mellom personer. Den er ikke en generell lov om dokumentoversettelse. Maskinoversettelse, talegjenkjenning eller en KI-assistent er ikke en kvalifisert tolk og kan ikke erstatte en tolk når det foreligger plikt til å bruke tolk.

Tolkeloven regulerer offentlige organers plikt til å bruke tolk når dette følger av lov eller er nødvendig for å ivareta rettssikkerhet og forsvarlige tjenester.

Loven og forskriften regulerer også kvalifikasjonskrav, bruk av fjern­tolking, forbudet mot bruk av barn som tolk, virksomhetenes retningslinjer og tolkers taushetsplikt, habilitet og yrkesutøvelse.

Mangelfull kommunikasjon kan føre til feil vedtak, feil helsehjelp, tap av rettigheter eller at en person ikke forstår viktige plikter og konsekvenser.

Virksomheten må kunne skille mellom tolking, dokumentoversettelse, flerspråklig informasjon og intern språkstøtte. Den må også ha arbeidsflyter for å vurdere tolkebehov, bestille riktig kompetanse, beskytte opplysninger og dokumentere eventuelle unntak.

Utløpet av den generelle dispensasjonen 31. desember 2026 gjør kapasitet, avtaler, bestillingsrutiner og tilgang til kvalifiserte tolker særlig viktig.